I det siste har jeg vært fascinert av The Silent Movie Blog, som byr på mye spennende billedmateriale. Moro hvis man er interessert i gamle dager!

Alternative 3 er en forsinka aprilspøk fra 1977 som mange ennå tror på. Siden jeg er både science fiction-fan og skeptiker, så har jeg lenge hatt lyst til å se dette TV-programmet.

Hva er så Alternative 3? Vel, programmet hadde samme form som andre reportasjer i TV-serien «Science Report» fra Anglia Television, og starter med det da aktuelle temaet «brain drain», det vil si at unge briter med evner eller etterspurt utdanning forlot Storbritannia i jakt på bedre vilkår utenlands. Reporterne finner imidlertid ut at flere av dem ikke har havnet i USA eller Australia, men bare forsvunnet. Etterhvert viser det seg (her følger såkalte «spoilers») at supermaktene har funnet sammen i et hemmelig prosjekt, et tredje alternativ til krisene på jorda. Det offisielle romprogrammet skjuler en langt mer omfattende virksomhet i jordbane, på månen og lenger ute, og USA og Sovjetunionen ønsker å plassere en utvalgt del av menneskeheten på Mars, som dessuten er langt mer innbydende enn vi har trodd. Livet på jorda, derimot, tror de vil få en alvorlig knekk av forurensning, befolkningseksplosjon og drivhuseffekten (hmm…).

Programmet ble spilt inn med profesjonelle skuespillere, som også deltok i andre dramainnspillinger på den tida (programlederen var den samme som ellers i «Science Report», men han var i tillegg med i skuespillerforbundet). Egentlig skulle britisk TV ha vist programmet 1. april, men det ble utsatt på grunn av en streik. Produsentene beholdt allikevel datoen 1/4. Et par skikkelser snakket med ganske tvilsom amerikansk aksent. Slikt skulle nok få det til å ringe noen bjeller for de fleste, men det er stadig de som mener at Alternative 3 er Sannheten, bare i en noe ubehjelpelig eller fiksjonalisert form. Noen tror at programmet ble laget for å forvirre de som lette bak kulissene, andre tror at programmet ble sluppet i den formen for å slippe unna med å si hva som egentlig foregikk. Enkelte blander inn UFO-er og utenomjordiske intelligensvesener, som ellers ikke er med i det opprinnelige programmet.

Sendinga, som vi idag vel ville ha kalt en «mockumentary», er veldig tidstypisk (rart at opptak fra Storbritannia på slutten av 70-tallet så ofte har et prev av Den tredje verden). Det mest fascinerende er nok at programskaperne klarer å skape mye stemning på svært lite budsjett — det gjelder ikke minst en sekvens mot slutten på «Mars».

DVD-en har et ålreit ekstraspor, nærmere bestemt et intervju med programskaperne.

Første gang jeg hørte om bladet Captain Billy’s Whiz Bang var da jeg så filmen The Music Man (1962 – ikke uventa ei filmatisering av musikalen «The Music Man»). I sangnummeret «Trouble» er nemlig Is he starting to memorize jokes from Captain Billy’s Whiz Bang? et av tegna på at det allmenne forfallet har nådd den lille byen i Iowa. Rett nok finner handlinga sted i 1912 eller så, og det første nummeret av bladet kom ut i 1919. Det viser vel bare hvor farlig det var.

Vitsebladet til krigsveteranen (et whiz bang er et granatnedslag) Wilford H. Fawcett slo an, og solgte bra gjennom hele 20-tallet, med sin hyllest til livets lyse og lattervekkende sider. Selv om vitsene, såvel «etniske» som «dristige», nå er avfeldige, noen ganger rett og slett pinlige, så spilte bladet en rolle i utviklinga mot andre former for blader, fra seinere humor- og herreblader og til tegneseriehefter. For eksempel var «Captain Billy» en svært tilstedeværende skribent, som skrev utførlig om sine reiser og møter med datidas kjente menn.

Tidligere har jeg lest en PDF av et annet nummer, men nå har jeg også fått en faksimile av februar 1922-nummeret. Hvordan er det da å lese Captain Billy’s Whiz Bang? Vel, det er ganske fælt. Det er altså en masse vitser, og ganske mange leilighetsvers. Vitsene om svarte, jøder og italienere er som en venter – i så måte er nok vitsene om trege skandinavisk-amerikanere (bladet kom forøvrig ut i Minnesota) hakket mer artige, men kanskje var de ikke så gøyale for skandinavisk-amerikanerne på den tida. De «dristige» vitsene er litt mer interessante, ikke minst fordi det iblant er såpass tilslørt at man ikke helt skjønner hva som egentlig antydes. Vitsene om alkohol har noe av den samme tilnærminga til det forbudte som Freak Brothers seinere hadde. Det mest leselige, og historisk interessante, er uansett lederen til «Captain Billy» selv, som forteller fra en reise til Cuba og Florida, samt ei filmspalte.

Uansett, det var morsomt å få sett på bladet, og jeg er som sagt svak for populærkultur når den er gammel og ikke lenger populær. Skal nå lese ei bok om flapper-kulturen, så det blir mer 20-tall.

Som flere av dere vet har jeg litt sans for sær musikk og gamle dagers populærkultur (særlig når den ikke lenger er populær, men mest er sær). Derfor tenkte jeg at jeg skulle dele den niognitti år gamle slageren The Yama Yama Man (1909) med dere. Ada Jones (1873-1922) synger, akkompagnert av Victor Light Opera Company. Hvis jeg har forstått det riktig, så holder Yama Men til i Sørstatene, og er et slikt gespenst som barn bare vet er der når lyset er slukket – så da fikk vi jo tilknytning til det fantastiske, også. Ellers synes jeg det mest låter som om sangen kommer fra en tegnefilm!

Fantasyfilmen 10,000 B.C. (2008) går ikke så mye tilbake i årtusener som den går tilbake noen tiår, til diverse «steinalderfilmer». Egentlig burde man nok ikke like filmer som gjenoppliver gamle, for ikke å si senile, genrer, men jeg lot meg allikevel sjarmere, trass i filmens mange feil. Hva sistnevnte angår, så snakker jeg i denne forbindelse ikke om det «historiske», for det er så mye som ikke «stemmer», og dessuten var endel av det sistnevnte noe av det mer morsomme med filmen. Dette var tull og tøys, men det var også artig tull.