PCJs blogg
Om science fiction og annet jeg interesserer meg for.
I bakspeilet: Siste dagers heldige (roman, 1999)

Siste dagers heldige: celluloseversjon 1.0 (Aschehoug, 1999) av Thomas Hylland Eriksen er faktisk en fortelling innen den fantastiske litteraturen, og som interessert i fantastisk litteratur og fantastisk litteratur på norsk fant jeg det interessant å ta en titt på denne romanen. Romanen er Hylland Eriksens første. Forfatteren er ellers mest kjent for sitt tidligere arbeid med Gateavisa, og framfor alt som profilert sosialantropolog, faglitterær forfatter og det vi en stund kalte «rikssynser».

Romanen foregår i det som nå er vår nåtid. Det hadde vært mange forrykkelser i klimamønstrene, og en dag forsvant Norge.

Dette er fantastisk litteratur, men ikke science fiction. Hvorfor og hvordan Norge forsvant blir derfor aldri forklart eller forsøkt forklart, ikke engang med aliens med «superscience». Landet vårt forsvant enten i havet eller opp i skyene. Beboere på svensk side av grensa skal ifølge noen historier ha hørt janitsjarmusikk og lyd som fra idrettsbaner, fotballkommentatorer og jubelbrus. Imidlertid er ingen øyenvitneskildring er tilgjengelig.

Verden synes dette er underlig og fascinerende, men etterhvert finner man nye bekymringer, nye underlige hendelser. Det rike og selvtilfredse Norge blir i liten grad savnet.

De eneste nordmenn som er igjen er nordmenn som var i utlandet. Vi møter noen av dem i det myldrende og fattige India. Noen av dem har allerede vært lenge ute, eller i åndelig eksil, og har syntes det var en belastning å omgås andre «norskinger» (nokså konsekvent terminologi i romanen) eller merke seg nytt derfra. De har følt seg som tilknyttet et teit folk. Trass i det arbeider en av dem allikevel med et webprosjekt, der «alt» skal med – russefeiring, tabloidaviser...

(Derimot glimrer det man skulle tro var åpenbare savn stort sett med sitt fravær. Det er litt sært at ingen synes å savne huset i Lillesand med pram og katt, eller den snille tanta i Volda. Men hovedpersonene er kanskje for postmoderne til det.)

Som man skjønner er det mye satire over det norske her. Hylland Eriksen har selv sagt til studentavisen Universitas at idéen til romanen kom etter et utenlandsopphold og kvalmen han følte da han på SAS-flighten ble overrakt Dagbladet og VG. Nå synes også jeg at en av gledene ved å reise utenlands er å unngå slikt som debattprogrammene på TV2, men i og for seg er det vel land som har tabloider og TV-kanaler som får norske media til å virke som speidergutter i forhold.

Selv kan jeg godt være med på en god del kritikk av gjengse norske væremåter, og at vi velger å bekymre oss over slikt som vi kanskje ikke behøver å bekymre oss om. Kanskje vi også kan sies å ha «blanket ut» når det gjelder åndsinnhold i den moderne velstandstiden.

På den annen side har vel de fleste land sine pussigheter (skulle ikke forundre meg om det pågår en debatt på Trinidad og Tobago om det lave debattnivået der). Jeg får i grunnen inntrykk av at Hylland Eriksens «norsking», utifra de ting som nevnes som underlig og sært, er et annet ord for «harry». Det er da også enormt mye som nevnes i denne romanen.

Det skal ellers bemerkes at det også er endel interessant her, knyttet til Hylland Eriksens fag som sosialantropolog. Mye artig observert, om alt fra Ljabru-trikken til lunsjservering i India.

På den annen side må jeg si at det at hovedpersonene utveksler refleksjoner om at sykkeldrosjesjåførene er utfattige men mer lykkelige, fordi de har hinduistisk åndelighet og bedre livskvalitet, får meg til å sperre øynene opp. Greit at rikdom ikke gjør lykkelig, men blir ikke dette litt «den glade sorte gutten som er så glad for å kunne få pusse sko»...? Litt pussig at slikt kommer fra en ellers så bastant internasjonalistisk orientert kant. Mulig at det er et uheldig eksempel.

Nå er jeg naturligvis ingen naiv leser, en leser som setter likhetstegn mellom utsagn fra romanfigurer og utsagn fra forfatteren, men dette er ikke akkurat så veldig polyfone romanen. Det er snarere mer som hos Heinlein.

Det er faktisk generelt pussig at norsk fantastisk litteratur har vært såpass dominert av det jeg kaller menn med megafoner, de som over alt må formidle et politisk eller sosialt budskap.

Det som nok blir den alvorligste innsigelsen mot romanen som roman er imidlertid at det er over 400 sider med fryktelig mye gjentagelser av de samme tesene. Det gjør det hele til tungt arbeid, uansett hva man måtte si om budskapene bak.

2007-03-08 16:35:08 GMT
Add to My Yahoo! RSS