PCJs blogg
Om science fiction og annet jeg interesserer meg for.
Spilte for Sverige
De siste dagene har jeg drevet og lest Spelaren Christian Günther: Sverige under andra världskriget (Wahlström & Widstrand, 2006) av historikeren Henrik Arnstad, som forøvrig også driver Christian Günther-bloggen. Nå er jeg en glad amatør hva gjelder historisk metode, men jeg liker å lese om annen verdenskrig, og jeg skal prøve å skrive litt omkring boka utifra mine evner og forståelse.

Diplomaten Christian Ernst Günther (1886-1966) ble hentet til den svenske samlingsregjeringen som upolitisk fagmann, og var utenriksminister fra 1939 til 1945. I Norge har nok Günther aldri hatt noen høy stjerne, og det er vel en utbredt holdning her i vest at Sverige i begynnelsen av krigen gikk langt i ettergivenhet overfor Tyskland. Blant annet tok det offisielle Sverige grep som på sitt vis kunne sies å de-anerkjenne den norske eksilregjeringen i London og legasjonen i Stockholm. Disse og lignende episoder, og fremfor alt den tyske permittenttrafikken over svensk territorium, førte til norsk irritasjon, noe som igjen fikk betydning da den tyske krigslykken vendte. Nå er det klart at når man ser bakover, så var et Sverige utenfor krigen til langt større nytte for nabolandene enn et krigførende Sverige. Man nevner også langt sjeldnere at Sverige mot slutten av krigen i enda større grad brøt med nøytralitetslinjen, og da til de vestalliertes fordel og til ulempe for Tyskland.

Günthers viktigste mål var at Sverige forble uokkupert gjennom håndhevelse av nøytraliteten og smidig diplomati. Samtidig var han blant de svensker som tidlig i krigen anså det som mindre ønskelig at Storbritannia og Frankrike nedkjempet Tyskland, for de vestallierte var for svake til å beherske kontinentet, og da ville Sovjetunionen rykke inn. Som mange andre så han for seg et tyskdominert kontinent, der et selvstendig Sverige i viss grad måtte innrette seg. Arnstad viser at dette var utbredte holdninger, og mange delte utenriksministerens antipati mot Torgny Segerstedt og andre høylytte antinazister.

Forøvrig har nok Arnstad ikke hatt noen lett oppgave. Günther skrev i svært liten grad notater, med unntak av notater til travspill, hans store hobby og lidenskap. Som diplomat virker det som han ofte spilte på gehør. Det kan synes som om han var noe av en sfinks i utenforståendes øyne, og da han var lite folkelig ble han også tildels en syndebukk etter krigen, selv om langt flere hadde hatt samme holdninger som ham, både utenfor og i regjeringen. Günthers gode gjerninger hadde han også måttet gjøre helt eller delvis i skjul, uten å kunne dele dem med den kritiske opinionen.

Det er da også interessant at Günther og svensk UD retter oppmerksomheten mot utryddelsen av jødene før de vestallierte. Nå kan det selvsagt hevdes at de vestalliertes så det som sin viktigste oppgave å vinne krigen, til fordel for alle Europas folk, mens nøytrale land i større grad stod frie til humanitær innsats. For de som kunne bli reddet betød imidlertid redningen alt, og Sverige kunne da også få til endel overfor et svakere Tyskland.

I det hele tatt la Sverige i mangt om politikken etter hvordan krigen utviklet seg. Den svenske regjeringen ble da også på ny utsatt for endel press, denne gang fra de vestallierte. Det virker som om Günther i likhet med mange andre av datidens svenske akademikere hadde en motvilje mot de engelsktalende landene (et barnebarn skal i etterkrigstiden ha hørt ham kalle annen verdenskrig en kamp mellom to galninger, og da mente han ikke Hitler og Stalin, men Hitler og Churchill), og tross alle nazismens utskeielser større affinitet for det tyske. Især det amerikanske presset synes å ha falt svensk UD tungt for brystet. På den annen side så griper jeg meg i å undres om ikke Sverige i noe større grad kunne ha sluppet unna et «Hopp! Hvor høyt?»-forhold til amerikanerne, dersom man hadde vært litt mindre ivrig etter å føye tyskerne i 1940. Dette er imidlertid en fornemmelse jeg har, og ikke noe jeg kan argumentere inngående for.

Det var spennende å lese om utenriksminister Günther. Allerede i tittelen merker vi at Arnstad ser spillerinstinktet som en viktig del av hans personlighet. Kanskje hjalp det å ha en hjerne som tenkte odds i de situasjoner der man ikke kunne velge mellom det som var bra og det som var dårlig, men måtte velge mellom det som ikke var bra og det som var enda mindre bra. Det er også en interessant tanke om ikke det er slik at ikke bare idealistiske helter som Segerstedt, men også en Günther på sitt vis kan gjøre noe godt.

(Arnstad har etter det jeg ser ellers vakt endel negativ oppmerksomhet i Finland, ikke bare på grunn av denne boka, men også andre skriftlige framstillinger. Dette fordi han har pekt på de mørkere sidene ved den finske okkupasjonen i Karelen, der den del av befolkningen som ikke var finsk-ugrisk ble sendt til leire, der hungersnøden herjet. Nå griper man seg i å føye til at leire ikke var noe ukjent fenomen på sovjetterritorium, verken før eller etter krigen, men det unnskylder selvfølgelig ikke finske overgrep.)

Til sist tenkte jeg at jeg skulle nevne en liten pussighet fra boka. Den første krigssommeren ferierer Günther avsides og uten telefon, og kontakten med omverdenen står en svett landstormssoldat (heimevernsmann) med karolinerhatt og sykkel for. Det er en episode som i det minste for meg gjør 1940-tallet til svært forgangen tid, selv om annet kan virke svært levende.
2007-09-27 21:20:25 GMT
Comments (2 total)
Author:Anonymous
Kul att du läst boken och tack för dina intressanta ord!
--Henrik Arnstad
2007-10-05 08:08:00 GMT
Author:Anonymous
Ikke minst takk for boka!
--PCJ
<http://blog.percjorgensen.com>
2007-10-05 19:40:40 GMT
Add to My Yahoo! RSS