PCJs blogg
Om science fiction og annet jeg interesserer meg for.
It’s yust mind over vat’s de matter (Just Imagine, 1930)
photo
Endelig fikk jeg sett SF-musikalen Just Imagine fra 1930. Rett nok er den noe stort tøv, og alt tøyset var nok tøys også i 1930, men er man interessert i genrens historie, så vil man se også slikt en gang iblant.

Just Imagine er satt til det da ganske fjerne året 1980. Bakgrunnen er preget av datidas forestillinger om framtida, med flyformasjoner mellom skyskrapere og personfly istedenfor personbil. Mat kommer i piller, og barn fra automater. Egne domstoler avgjør hvilke menn som er verdige til å gifte seg med hvilke kvinner (et nikk til samtidas eugeniske bevegelser?). Høyteknologiske gjenstander som bildetelefon – og romskip – styres med brytere, spaker og ved å vri på knotter, noe som er ganske så forestillingsmessig standard. I romfart har man kommet langt: Den første bemannede ekspedisjonen til Mars er en del av handlinga i filmen.

Siden dette er en komedie, så gjør filmen generelt mye ut av forskjellene mellom 1930 og «1980», ikke minst på kjærlighetens område. Det er endel bar kvinnehud, og noe av humoren er lett dristig, så er da dette før the Production Code.

Fascinerende nok er en av skikkelsene et eksempel på en da kjent og kjær – nå glemt – amerikansk komisk type: Den dumme eller dumsnille svensken (før vi ler for mye, så var nok nordmenn også inkludert). El Brendel var sønn av tyske immigranter og selv født i USA, men gjorde altså karriere i vaudeville og senere på film som profesjonell og populær «svenske». I Just Imagine er han Ole Petersen, en mann fra Brooklyn som døde i 1930, men som nå er vekket til live igjen.

Det er også mer «etnisk» humor i filmen: En typisk politibetjent i New York snakker stadig med tykk, irsk aksent, som om han er kommet rett fra båten. Alle flybilmerkene, derimot, har jødiske navn, og hovedpersonene ler godt med tanke på hva Henry Ford ville ha ment om det.

Ellers er dette altså en musikal, og sangene og handlinga forøvrig dreier seg mye om ung kjærlighet, dens gleder og besvær. I det hele tatt er dette et tidlig eksempel på en mainstream-film i science fiction-kulisser.

I noen oppslagsverk om science fiction står det at filmen gjorde det dårlig, selv om den var påkostet (modellarbeidet er svært avansert for tida), og at det førte til at studioene ikke laget flere storproduksjoner innen science fiction. Andre sier at det er i det minste noe av en myte. Uansett ble spesialeffektene gjenbrukt i senere produksjoner, med mer beskjedne budsjett.

«Yee vizz!», som El Brendel ville ha sagt det, det var som sagt moro å få sett dette.
2007-11-12 22:08:56 GMT
Add to My Yahoo! RSS