PCJs blogg
Om science fiction og annet jeg interesserer meg for.
Sørstatene vinner, og vinner, og vinner
photo
C.S.A. - Confederate States of America, regissør Kevin Willmott
DVD, november 2006

C.S.A. er en dokumentar satt til et parallellunivers. Regissør Kevin Willmott, som også er professor i filmstudier ved Kansas University, har som mange andre valgt mockumentary-formen. Det er i grunnen interessant hvor mange filmskapere som har valgt dette grepet - mest kjent er nok Spinal Tap - det finnes nok de seere som har sett flere «mockumentaries» enn dokumentarer i full lengde på kino. Uansett kan man nok si at det passer til alternativverdengenren. Forøvrig er dette en film laget på lavt budsjett og over flere år, med mye hjelp av famillie, venner og kjente, og utstrakt bruk, selvsagt iblant «vridd», av arkivfilm og fotografier. Etter at filmen ble oppdaget av den afrikansk-amerikanske filmmakeren Spike Lee, har filmen fått mer oppmerksomhet og bredere distribusjon.

I filmen får Sørstatene hjelp av britiske og franske tropper, og vinner «The War of Northern Aggression». Ja, de vinner så til de grader. Det gjør dem i stand til å annektere resten av statene og territoriene i nord og vest. Alle frie svarte blir gjort til slaver, og indianerne blir knust. Når kineserne kommer til California for å bygge jernbaner, blir de også slaver. Jøder må bo i reservat. I denne verdenen legger Sørstatene under seg Latin-Amerika med militærmakt. Konføderasjonen samarbeider også med Hitler, og angriper Japan først. Mange svarte rømmer til Canada, noe som fører til kald krig mellom C.S.A. og Canada. Det er visse sjanser for tøvær og kanskje til og med frigjøring av slavene i sekstiårene, men på åttitallet svinger pendelen tilbake.

Selve konseptet bak filmen er at dette er en «kontroversiell britisk dokumentar», som et kommersielt TV-selskap i Konføderasjonen likevel har valgt å vise. Dokumentaren minner mye om de Ken Burns har laget, med stillbilder og snakkende akademikerhoder. Det er ellers mange reklamepauser, og produktene er enten rettet mot slaveeieren av idag, som lykkepiller for slaver, elektroniske armlenker og veterinærutdanning i slavemedisin, eller byr på grove karikaturer av svarte som enkle, lykkelige vesener. Kanskje mest vellykket er en trailer for et TV-show kalt Runaway, og der kjenningsmelodien er svært lik den til Cops i vår verden, men i bluegrass-stil. Det som selvsagt gir satiren en ekstra snert er at mange av disse karikaturene faktisk ble brukt i markedsføring og i underholdning i vår verden. Ja, restaurantkjeden Coon Chicken Inn fantes faktisk i flere byer i USA i midten av forrige århundre. I aviser fra Sørstatene kunne man i gamle dager finne annonser for slaveauksjoner, lenker og andre kontrollredskaper.

Willmott er filmhistoriker, og flere av de mest vellykkede scenene gjenspeiler det. For eksempel gjengir han «klipp» fra filmen The Hunt for Dishonest Abe av D.W. Griffiths. I vår verden måtte Sørstatenes president Jefferson Davis rømme fra Richmond, og da nordstatstropper nådde frem til følget, grep han i mørket sin kones kappe istedenfor sin egen. Slik oppsto et rykte om at Davis hadde prøvd å rømme i kvinneklær. I denne verdenen er det Lincoln som rømmer, og han rømmer i blackface. Han blir imidlertid fakket, til stor munterhet for alle unntatt ham selv. Uansett er dette vellaget stumfilmpastisj.

Også vellykket som pastisj er en scene fra 50-tallsthrilleren I Married an Abolitionist...

Et interessant grep i filmen er bruken av endel statuer og malerier fra vår verden. Et maleri viser Lee som den strålende helten, og i filmens kontekst ser man at Grant egentlig bør være den som overgir seg. Det er da også de som har hevdet at mentalitetshistorisk gjenvant Sørstatene etterhvert mye av det de hadde tapt militært. Dette parodieres igjen i filmen. I denne verdenen er det nordstatssoldatene som har noe romantisk over seg, doomed yankees, og forfattere og filmskapere fokuserer mer på Den tapte sak enn usmakelig abolisjonisme. Samtidig forteller man yankee-vitser omtrent som man forteller redneck-vitser i vår verden. I det hele tatt er det noen ganger satiren treffer, og det hele sitter ubehagelig godt.

Det gjelder for eksempel flere av reklamesnuttene fra filmens samtid, der vi får et bilde av en øvre hvit middelklasse som er selvtilfreds, gudelig og opptatt av familie, shopping (vi får vite at bortsett fra porno er slaver det største markedet på nettet) og sosial kontroll av undersåttene.

Hvis man skal bedømme dette som alternativhistorie og utifra verdensbyggingen, så er det klart at en verden der Sørstatene ikke bare vinner sin selvstendighet, men nedkjemper Sambandsstatene forøvrig er svært lite sannsynlig (iblant lurte jeg på om jeg egentlig så en filmatisering av Draka-serien til S.M. Stirling). Det er heller ikke mange som har så høye tanker om plantasjeslaveriets overlevelsesevne i lengden. Selv reagerte jeg også på at Konføderasjonen utvikler seg til å bli anti-jødisk, i og med at flere jødiske samfunn var godt integrert i flere av statene i sør. På den annen side var det jo europeiske jøder som på 1800-tallet anså Tyskland for et av de beste steder å være jøde, mens de ikke ville ha gjort det i midten av forrige århundre. Canada har vel forresten ikke alltid vært like liberalt som amerikansk venstreside (Moore, osv.) gjerne ser naboen i nord idag.

Hvis jeg ellers skal nerde litt, så er det også slik at det avlange flagget som brukes i filmen, relativt sjeldent ble brukt som konføderert flagg under Den amerikanske borgerkrigen. Den mer vanlige formen på The Battle Flag var kvadratisk eller nesten kvadratisk, det gjelder i det minste de som ble brukt av de store hærene østpå. To av de tre nasjonale eller handelsflaggene hadde The Battle Flag i kanton. Dermed ikke sagt at den avlange formen var ukjent, den ble blant annet brukt endel vestpå, og det er uansett den formen som nå oppfattes som selve Sørstatsflagget av folk flest.

Uansett, det er klart at det er speilbildeeffekten som er det primære, ikke verdensbygging.

I dette har jeg gitt inntrykk av at dette er en artig og tankevekkende film. Den er det, men jeg tilføye at ikke alt er like bra ved den heller. Blant annet er skuespillerprestasjonene ujevne, og enkelte ganger får vi poengene kanskje litt mye inn med teskje (et vanlig problem med denne type verk når de går over en viss lengde). «Reklame»-delen virker også ofte friskere enn «dokumentar»-delen. Det er imidlertid mye som er vellaget og rett og slett bra, og iblant fikk jeg et støkk ved tanken på ubehagelige paralleller til vår egen verden.

DVD-en inneholder slettede og utvidede scener, samt to informative kommentarspor. DVD-en er utekstet. Hadde litt problemer med avspilling av de slettede scenene, men vet ikke om det er scenene, DVD-en eller spilleren jeg brukte.
2006-11-15 09:08:29 GMT
Add to My Yahoo! RSS