PCJs blogg
Om science fiction og annet jeg interesserer meg for.
Mest Elvestad, men også Riverton
photo
Sven Elvestad (1884-1934) er, som de fleste forfattere, ikke like kjent nå som i samtida, men et par av bøkene hans nevnes ennå. Blant dem er Jernvognen, en stemningsfull og skrekkprega kriminalroman, og et verk som var teknisk tidlig ute, samt Professor Umbrosus, en roman der tida går baklengs, fra vår forferdelige tid, som her altså er fortida, med massetransport, stemplingsur, biblioteker og allmenn stemmerett, og til ei god og fornuftig tid uten mas og tjas, med enevelde og stavnsbånd, og der man sjelden hører fra det fjerne nabolenet. Det sistnevnte verket er det lenge siden jeg leste, men da så jeg det som et humoristisk stikk til naiv framskrittsoptimisme. Andre har tolket boka som et reaksjonært manifest. Det kan nok være at begge lesninger har noe for seg.

Ifjor kom som kjent en ny biografi om Elvestad: Riverton: Sven Elvestad og hans samtid (Cappelen, 2007) av Bernt Rougthvedt. Biografien fikk en god del oppmerksomhet fordi Rougthvedt satte fokus på ei side ved Elvestad som mange tidligere kommentarer ikke har skrevet om i særlig grad, nemlig Elvestads legning og hvordan han levde den ut. Dette emnet er imidlertid langtfra så sentralt i boka som man skulle tro utifra avisdebatten om Elvestads og hans ettermæle.

Rougthvedt har generelt et prosjekt å være mindre snill med objektet enn tidligere skribenter har vært, men boka er ikke noe avsløringsverk. Imidlertid dekker han bredt Elvestads fascinasjon for fascismen i Italia, og hans positive, men noe mer reserverte forhold til nazismen i Tyskland, da den noe senere vokste fram. Rougthvedt mener også det er tull det enkelte har hevdet, nemlig at Elvestad som ung journalist løste et drap. Selve løsninga sto andre for, og teoriene på trykk var ikke riktige.

Elvestad var i si levetid kjent for sin enorme arbeidskapasitet som forfatter og journalist, og sin enorme kapasitet og hang til alkohol. Førstnevnte finansierte sistnevnte, og skildringen av fylla hans er den reneste aversjonsterapi mot alkoholmisbruk. Selv har jeg gjerne trodd at Elvestad og kollegene hans måtte jobbe så hardt fordi de tjente så lite, men Rougthvedt påstår at Elvestad tjente godt på krimmen sin; assosiasjonen går til noen av de lønninger man hørte om under dotcom-bobla, men det gikk altså mye til bevertning av Elvestad og de som satt sammen med ham på kafe eller kneipe, slik at lite av det varte.

Det jeg synes er litt synd er at det er relativt lite om skjønnlitteraturen, tross alt det mest intressante ved en forfatter, og mye om journalistikk og legning. På den andre sida har andre skrevet om bøkene i større detalj, og noteapparatet bak retter faktisk litt opp på dette.

Ellers kan det jo nevnes på en science fiction-blogg at Elvestad som ung journalist stod for en 1. april-spøk (i 1908), der det gikk ut telegram om at to marsboere, med utseende som en blanding av alligator og fugl, hadde landet med luftskip på Notodden. Spøken stod snart som nyhet i en rekke nordiske aviser, og det tok litt tid før den spøken ble avkrefta...
2008-03-08 11:03:07 GMT
Comments (2 total)
Author:Anonymous
Spøk, nei? No tullar du godt. Det er faktisk slik marsboarane som landa på Notodden såg ut. Eg hadde fotografi av dei, men svartkledde og andletslause menn stal dei frå meg ein dag eg hadde var på jakt etter den grønne draken.
--Hastur
<http://www.enjoydiary.net/hastur/>
2008-03-08 11:38:54 GMT
Author:Anonymous
Synes dette er ei god bok. :) (Så var jeg også med og nominerte den til fjorårets Bragepris. ;))
--Elin
<http://lunacia.net/>
2008-03-10 08:08:59 GMT
Add to My Yahoo! RSS