PCJs blogg
Om science fiction og annet jeg interesserer meg for.
Sjøslag eller bølgeskvulp?
Skibbrudd (Spartacus, 2008) av Lars Sigurd Sunnanå ble ikke stoppet i retten, selv om to av de omtalte ønsket det. For de som husker oppslagene i media for noen år tilbake om Redningsselskapet, så er det ikke så mye nytt, men mer av det samme: Historier om sjøslag (i overført betydning), høyt pengeforbruk og sterke personligheter, fra «næringslivsadel» og mer yappete typer til karismatiske regionale skikkelser fra «folkedypet». I det hele tatt virker Redningsselskapet som et skoleeksempel på en organisasjon som det gikk for godt med og som hadde for mye penger som kunne brukes på annet enn primæroppgaven. Skibbrudd er også historien om ledere som steg ombord som reformatorer, men oppdaget at organisasjonen hadde surret roret (ja, jeg skal gi meg med det nautiske nå).

Festkulturen i selskapet pensles ut, og det er jo et emne som opptar oss nordmenn. Slikt er selvsagt beklagelig, for det viser sviktende dømmekraft og er dessuten dyrt, men det er faktisk hendelser i boka som er prinsipielt mer viktige. Selv kan jeg ikke skjønne hvorfor Redningsselskapet skulle kjøpe et skip det ikke hadde bruk for, bare fordi eierne hadde økonomiske problemer, og betale for det med blant annet sin mest havgående båt, som siden kom i private oppdrag. Det kan umulig kalles god foreningsskikk at selskap av denne typen skulle redde lokalt næringsliv.

Sunnanå ønsker helt klart å oppgradere Kristensen Selås og nedgradere blant annet Datatilsynet og Apenes (derimot skjønner jeg ikke hvor relevant det er at Apenes tidligere hadde kritisert planen om å grave opp Amundsens telt og stille det ut under OL – den planen hadde vel mange andre problemer med?). Reporteren argumenterer inngående for at de grep som «polardronningen» tok i det minste hadde en viss berettigelse og var lovlige etter norsk arbeidsrett (om de var kloke, er en annen ting – burde man ikke skjønt at e-postgjennomgang ville føre til et svare leven, og kanskje valgt en alternativ kampform?). Uansett hadde hun støtte i de fleste lokallagene og blant sjøfolkene, men var hatet på Høvik og nordpå.

Første og siste kapittel er skrevet av fru Sunnanå, Unni, som avslutter med et nostalgisk farvel med de tradisjonelle lokallagene av redningsselskapet. Eksempelet er et lokallag fra Nord-Trøndelag som selv snekret tombolavogn og dro rundt og fristet barn med sjansen til å vinne bamser og tegneblokker. Skjønt, selv om jeg vil understreke at også jeg foretrekker skikkelige, greie mennesker, så er nok noen organisasjonsformers tid uansett forbi. (Dermed ikke sagt at all ny ukultur skal slippes løs.)

Til slutt: Hva med persondetaljene som havnet i retten? Vel, de er faktisk noe av det minst spennende i boka. Ellers håper jeg at Redningsselskapet nå har en sunnere bedriftskultur.

Denne bloggeren har ikke annen forbindelse til «Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning» enn at han som førsteklassing ble rekruttert til å selge små jakkemerker med flagget til selskapet fra en skrogformet bøsse (såvidt jeg husker gjorde jeg en god innsats, det vil si at jeg gikk langt og solgte mange flagg). Det betyr at det jeg skriver utelukkende er et forsøk på å gi et bilde av bokas innhold, samt de tanker jeg sitter inne med etter å ha lest boka og tatt del av tidligere oppslag i media. Derimot har jeg ikke noen særlig innsikt å by på, i motsetning til hva jeg har om emnene jeg vanligvis tar opp.
2008-08-29 19:25:29 GMT
Add to My Yahoo! RSS