PCJs blogg
Om science fiction og annet jeg interesserer meg for.
Stammen vår?
photo
American Nerd: The Story of My People (New York, 2008) av Benjamin Nugent er ikke akkurat uventet en samling betraktninger om nerden og hans (som regel er det en han) vesen.

Nugent tar for seg nerden historisk og litteraturhistorisk, og besøker endel miljøer, som LASFS (Los Angeles Science Fiction Sociey) og SCA (Society for Creative Anachronism). Forfatteren mener at endel nerder har en viss «machine-like» intelligens (det er også endel om Aspergers her), og – litt pussig for meg, siden jeg omtrent har vokst opp i fandom og svelget partilinja om at her er det lov å være annerledes – så er nerder svært regel-orientert og trives med det. (Noen av nerdene i boka gir til og med uttrykk for at de skulle ønske at mennesker hadde noe som liknet på dyrenes parringsdans, snarere enn komplekse, sosiale relasjoner.)

Det fører til at en aktiv deltaker i SCA kan liste opp regler for klær, smykker og oppførsel som stiller dresskoden i konservative amerikanske meglerfirma i skyggen, og endel nerder finner seg vel til rette i IT-jobber der de ikke minst skal påpeke andre brukeres feil. Nugent har også endel betraktninger om at nerder er glade i å snobbe oppover i språkveien (ifølge lingvisten Mary Bucholtz, som siteres i boka, er amerikanske nerder «hyperhvite», det vil si at de bruker mindre afrikansk-amerikansk og spansk-amerikansk slang enn det «vanlig» ungdom gjør), og generelt glade i markert språk, for eksempel arkaiserende engelsk av den typen de finner i fantasy og rollespill.

Ellers er noen av de mest interessante opplysningene i boka ikke om nerden, men om nerdens nemesis fra blant annet filmens verden: The Jock. Her er det nemlig ganske mye interessant om «Muscular Christianity» i amerikansk tapning, der ledende pedagoger rundt forrige århundreskifte uttrykte motvilje mot «the boy that is too bright». (Man lurer forresten på om mange moderne tilhengere av de samme formene for lagsport kjenner til de opprinnelige tankene om å dyrke fram herskeremner for de nordiske ættene…)

Selv føler jeg meg nok ikke veldig truffet av alt her i boka, men det slår meg at jeg alltid har vært litt «fattigfornem» i målet mitt, og dessuten hatt sansen for endel eldre skribenter, som skrev et hakket mer komplekst og ordrikt norsk enn det som nå er moderne. Særlig da jeg var yngre hadde jeg også lett for å ignorere uformelle nettverk, og heller tro at livet var som skolen, med eksamen, karakterer og det hele.

American Nerd er ei interessant bok, også fordi nerdethet i vår tid får mer oppmerksomhet enn noen gang før.

I Wiffle Lever to Full! Daleks, Death Stars and Dreamy-eyed Nostalgia at the Strangest Sci-Fi Conventions (London, 2008) tar radiomannen Bob Fischer opp igjen barndomsinteressen for science fiction og fantasy, nærmere bestemt ved å dra på en rekke treff for forskjellige grupper entusiaster i løpet av en sommer. Boka handler da selvsagt om besøkene på mediakongresser og lignende, men også om barndommens opplevelser med Dr Who, Blake’s 7 og Star Wars.

Fischer dro da også til blant annet treff for Dr Who- og Star Wars-fans, en kongress i Portmeirion («The Village» i TV-serien The Prisoner) og en Discworld-kongress.

Boka er sjarmerende, og selv om den også byr på noen pussige møter med rare mennesker (en gang er Bob Fischer litt sur, når han står i en kø med en masse identiske Pratchett-fans, og tenker derfor på scenen fra Life of Brian, der massen blant annet svarer: – Yes, we are all individuals!), så er den først og fremst koselig. Det er også artig at jeg kjenner meg igjen i så mange av minnene fra 80-tallet, og det selv om jeg vokste opp i et annet land, og dessuten er litt eldre.

Et problem med boka er at den er litt lang, samtidig som emnet er smalt. Det blir mye av det samme, og kanskje kunne et kapittel eller to, dermed også et arrangement eller to, blitt kuttet. Dessuten har jeg som leser det problemet at jeg vet for mye om mange av emnene. Kanskje hadde det vært bedre om jeg f. eks. bare kjente mediene, og ikke fandom. Vel, jeg får prøve den ut på noen. Uansett, nå har også SF-kongressene fått sin Bill Bryson!

Wiffle Lever to Full! byr ellers på en rekke fargebilder fra treff og kongresser.
2008-09-02 19:40:25 GMT
Add to My Yahoo! RSS