PCJs blogg
Om science fiction og annet jeg interesserer meg for.
I bakspeilet: Drømmen, draugen og dauingen
De norske Bokklubbene ga en periode ut en rekke interessante samleverk og antologier i genren. Jeg tenker på 5 bind med utvalgte verk av Jules Verne, Bing og Bringsværds SF-antologier Østenfor sol og Vestenfor måne, samt tre bind med «grøssere og selsomme historier», redigert av André Bjerke.

De tre bindene er Kaldt nedover ryggen fra 1975 (tradisjonelle spøkelseshistorier, som regel engelske – kanskje det mest jevne bindet i serien, imidlertid lenge siden jeg har lest boken, siden jeg bare har de to siste bindene i serien i bokhylla), I himmelen og på jorden fra 1976 (det Bjerke kalte «en samling fantastiske fortellinger – på det temafelt som blir tilbake når genrene ghost story og science fiction er skilt ut») og altså Drømmen, draugen og dauingen fra 1978.

Med ordene «draug og dauing» i tittelen går det an å gjette seg til at det er norske fortellinger som er samlet i denne antologien (Roald Dahl, født i Wales av norske foreldre, er i anledningen importert «hjem»).

Bjerke, som selv skrev flere bestandige verk innen horror eller horror-preget krim, klager i forordet over at det er så lite skrekk i norsk litteratur: «Adskillige lovende boktitler er sørgelig misvisende; Ibsens «Gengangere» handler jo slett ikke om spøkelser, men om syfilis, og «Maktene» hos Duun er ikke demoner, men høyst jordnære nevroser i Namdal.» Videre: «(...) nettopp måldikterne – som man skulle tro hadde mest kontakt med huldra og flaggermusvingene – er rasjonalister på sin hals og setter aldri sine ben i et spøkelseshus! Det er heller ikke mange som vedkjenner seg sine utenomsanselige grøss på riksmål.»

Derfor klager Bjerke over at han har «med lys og lykt gjennomtrålt vår hjemlige litteratur inn i dens mørkeste kringelkroker».

Noe som i og for seg, men som man vel ikke skal raljere for mye over, blir litt pussig når man ser innholdsfortegnelsen: Hamsun, Jonas Lie, Nils Kjær, Øverland, Bjørneboe... Det er rett nok ekskursjoner ut i det fantastiske av forfattere som er mest kjent for annet, men allikevel. Muligens menes det med lys og lykte inn i de mørkere deler av kjente forfatterskap.

Litt morsomt blir det også at av Bjerkes noenlunde samtidige, er flere kompiser og i to tilfeller til og med slekt.

Vel, mulig at antologien hadde blitt noe bedre med dypere dykk i populærlitteraturen. Nå har imidlertid Bjerke laget en antologi for de med adgang i de stiver permers offisersmesse, så da får man vurdere antologien etter hva som står der, ikke hva som ikke ble inkludert. (Skjønt en forfatter som Gabriel Scott, som vel måtte kunne sies å ha adgang til offisersmessen, skrev fortellinger om skrømt og underjordiske, men er ikke inkludert.)

Det som nok er problematisk for en genre-fan i det 21. århundre er at ikke alt som er historisk interessant står seg like godt som leseopplevelse. Slik vil det jo alltid være med historisk anlagte antologier.

Mer av et problem er det at enkelte av novellene blir litt for like: da de var nye og publisert enkeltvis var det sannsynligvis noe som i større grad «satt» at en person viser seg å allerede være – død! (gjerne avslørt nettopp med kursiv eller annen typografisk uthevning i siste avsnitt).

Selv synes jeg at våre nordligere fylker er tøffest i antologien, med Terje Stigens «Historien om presten Bartholin», Regine Normanns «Makt mot makt» og Hamsuns «Et spøkelse» som eksempler på skumle hendelser i barsk natur og kulturkonflikter, også mellom jordisk og over-/underjordisk...

En liten prøve Hamsun (novellens første avsnitt):

«Flere år av min barndom tilbragte jeg hos min onkel på præstegården i Nordland. Det var en hård tid for mig, meget arbeide, megen bank og sjælden eller aldri en time til lek og fornøielser. Så strængt som min onkel holdt mig blev det litt efter litt min eneste glæde å stikke mig bort og være alene; fikk jeg en sjælden gang en fritime begav jeg mig da indi skogmarken eller jeg gik op på kirkegården og vandret om mellem kors og gravplater, drømte, tænkte og pratet høit med mig selv.»

Likeså hadde jeg sans for Arnulf Øverlands «Den evige gjenkomst», som prøver å forklare déjà vu, for- og bakutfornemmelser, plutselige følelser av hat eller kjærlighet, osv.

«Jeg hadde en ganske eiendommelig fornemmelse overfor Varholm. Han var meget mindre og svakere enn jeg, og det har jo svært meget å si mellem gutter; men allikevel var jeg likesom redd for ham. Jeg hadde slett ikke noget tilovers for ham; men jeg hvisket til ham i timene når han blev hørt. Blev han uvenner med nogen, tok jeg altid hans parti, uansett om han hadde rett eller ikke. Jeg tålte ikke at nogen rørte ham. Jeg sloss for ham, og engang forløp jeg mig overfor en lærer for hans skyld. Jeg gikk omkring med byrden av en slags ond samvittighet overfor ham, enda jeg aldri hadde gjort ham noget fortred.

– Han på sin side gjengjeldte mig dette med et blindt, aldeles vettløst, utrettelig, uutslukkelig hat.»

Min favoritt av de alvorlige fortellingene er Torolf Elsters «Veggen», om noen som møter et barn på vei hjem fra skolen, men fra hvilken skole? til hvilken familie? Det er ikke overnaturlig fantastikk, men studie i sinn, men uansett har alltid novellen gjort inntrykk på meg.

Blant det mer lettbente og humoristiske har jeg sans for (kanskje fordi jeg vokste opp i den sørligste delen av landet, kyststripen med hvite hus og seilskuter) Erik Vendels (Bjørn Carlings) «Hvit dame», om forfatteren som blir spurt av en skipsreder om å finne opp en spøkelseshistorie til skipsrederfamiliens nye landsted. Så blir det... s e l s o m t.

Bjerkes egen «Skrittene» regnes blant hans klassikere.

Husker at jeg var imponert over utformingen av disse antologiene. Med moderne øyne ser man et nokså urolig satsbilde (særlig i innledningene om hver forfatter, satt i en nokså flamboyant kursiv, og der boktitler er uthevet med sperret kursiv – vel ikke et trekk normalt ansett som heldig).

Samlingen er satt og utformet av Beth Thoming, som også har illustrert med fotokunst, i mange tilfeller «dobbelteksponeringer», montasjer. Noen ganger passer det godt, som på omslaget, andre ganger blir det noe mindre imponerende enn jeg husker (skjønt man skal vel ikke sett seg på sin høye hest over tider da man arbeidet i mørkerom og ofte direkte på negativer, fremfor med museklikk i Photoshop).
2006-11-27 16:44:01 GMT
Add to My Yahoo! RSS